Kapittel 2 presenterer resultater fra spørsmålene som omhandler kommunenes og fylkeskommunenes politiske organisering. I undersøkelsen blir det blant annet stilt spørsmål om møtevirksomhet i kommunens politiske organer, delegering av ansvar og beslutningsmyndighet og om kommunens utvalg. Organiseringen av årsbudsjettprosessen og retningslinjer for varsling og kommunikasjon, blir også kartlagt.

I hovedsak viser resultatene fra årets undersøkelse en fortsettelse av trender som er påvist i tidligere runder av organisasjonsdatabasen. Dette gjelder spesielt delegering av ansvar og beslutningsmyndighet: Kommunestyrene delegerer stadig mindre til andre politiske organ, og formannskapene får stadig mindre ansvar og beslutningsmyndighet utover det som er lovfestet. Blant fylkeskommunene har de fleste fylkestingene delegert en del saker til andre politiske organ. Fylkesutvalgene har i de fleste fylkeskommuner ansvaret for å behandle flere saker enn det loven setter som et minimum, og alle har også beslutningsmyndighet i noen grad.

Kapittel 3 presenterer resultater fra spørsmålene om organiseringen av kommunenes og fylkeskommunenes administrasjon og om kommunal og fylkeskommunal oppgaveløsning. I undersøkelsen blir det stilt spørsmål om kommunedirektøren, om myndighet lagt ut til ulike ledernivåer, om kommunal oppgaveløsing og drift og om styringsvirkemidler for kommunenes og fylkeskommunenes selskapsporteføljer.

Resultatene fra årets undersøkelse viser flere tydelige endringer fra de tidligere rundene. Dette gjelder særlig forholdet mellom kommunedirektøren og den øvrige administrasjonen. Det er for eksempel færre enheter som rapporterer direkte til kommunedirektøren, og det har også vært endringer i hvilke typer enheter som rapporterer direkte. Videre ser vi at myndighet i stor grad blir lagt ut til ulike ledernivåer i både kommuner og fylkeskommuner. ehandle flere saker enn det loven setter som et minimum, og alle har også beslutningsmyndighet i noen grad.

Løsning av kommunale og fylkeskommunale oppgaver skjer i hovedsak innenfor kommunens eller fylkeskommunens egen driftsorganisasjon. Samtidig ser vi at for de tjenesteområdene hvor egen driftsorganisasjon blir brukt i mindre grad, er det mer bruk av interkommunalt samarbeid.

Kapittel 4 presenterer funn fra spørsmålene som omhandler kommunenes og fylkeskommunenes bruk av tiltak for innbyggermedvirkning og kommunikasjon ut til innbyggerne. Kapittelet ser på hvilke ordninger kommuner og fylkeskommuner tar i bruk for å involvere innbyggerne i styringen av kommunen, og hvordan de kommuniserer med de som bor i kommunen. Til sist tar kapittelet for seg kommunenes og fylkeskommunenes samarbeid med frivillig sektor.

Omfanget av ulike ordninger for å legge til rette for innbyggermedvirkning i styringen av kommunen har ligget relativt stabilt over tid. Hovedtrenden er at dette fortsetter også i årets undersøkelse, med noen unntak. Vi ser at en stadig lavere andel av kommunene har kontaktutvalg for frivillige organisasjoner, mens andelen som har kontaktutvalg/råd for innvandrere og faste bruker/borgerpanel, har økt. Når det gjelder kommunenes informasjon ut til befolkningen, blir digitale kommunikasjonstiltak brukt i større grad enn analoge tiltak som informasjonsavis eller åpne møter.

Kapittel 5 ser på kommunenes og fylkeskommunenes bruk av fem ulike former for markedsmekanismer: konkurranseutsetting, innsats- eller stykkprisbasert finansiering, offentlig-privat samarbeid, «sammenlignbare data» (benchmarking) og fritt brukervalg.

Kommunenes bruk av disse mekanismene økte i omfang mellom 2004 og 2012, men i 2016- undersøkelsen så man en tendens til at bruken flatet ut. Denne utflatingen vedvarer i 2020- undersøkelsen, og for flere av mekanismene har også omfanget gått noe ned. Dette gjelder særlig for innsats- eller stykkprisbasert finansiering og fritt brukervalg. Også for fylkeskommunene er hovedtendensen at bruken ligger på omtrent samme nivå som i 2016- undersøkelsen, eller at den går noe ned.

Kapittel 6 ser nærmere på hvordan kommunereformen, den nye kommuneloven og covid-19-pandemien har påvirket utvalgte aspekter ved kommunal organisering. Diskusjonen tar utgangspunkt i begrepene borgereffektivitet og systemkapasitet og legger størst vekt på mulige virkninger av kommunereformen på disse to sidene ved kommunenes organisering.

Resultatene viser noen interessante tendenser til endringer i borgereffektivitet og systemkapasitet, både for gruppen av sammenslåtte kommuner og for kommuner som ikke har vært direkte involvert i kommunereformen. På den ene siden kan sammenslåtte kommuner sies å ha noe redusert borgereffektivitet på grunn av en økning i antallet innbyggere per kommunestyrerepresentant. På den andre siden kan en økning i antallet kommunestyrerepresentanter gi innbyggerne flere partier å velge imellom, noe som kan sies å være en styrke for lokaldemokratiet. Videre ser vi at sammenslåtte kommuner benytter virkemidler for innbyggermedvirkning i større grad enn de uendrede kommunene. Man bør imidlertid ta høyde for at både sammenslåingsprosessen som sådan og covid-19- pandemien kan ha virket inn på de sammenslåtte kommunenes bruk av slike tiltak.

Det kan argumenteres for at redusert bruk av interkommunalt samarbeid øker kommunens systemkapasitet. For noen tjenesteområder ser vi at de sammenslåtte kommunene benytter interkommunalt samarbeid i betydelig mindre grad enn de uendrede, mens for andre områder observerer vi ingen forskjeller. Videre ser vi at bruken av styringsvirkemidler overfor kommunale selskaper har tiltatt over tid. Dette kan også sies å være positivt for systemkapasiteten.